Av Carolyn Magnussen, AMI Montessori for Dementia, Disability and Ageing Auxiliary Trainer
Judy under et av teselskapene på Hovseterhjemmet.
Judy døser i dagligstuen når jeg kommer inn på den skjermete avdelingen på Hovseterhjemmet. Jeg setter meg på huk ved siden av henne, legger hånden lett på kneet hennes og sier:
«Hei, Judy.»
Hun åpner øynene, smiler overrasket og ler litt – som om hun sier: «Nei, men her er du jo!»
«Judy, kom – vi går en tur.»
På mange demensavdelinger ville denne scenen ikke funnet sted. Eldre sitter rundt et fjernsyn, eller ved tomme bord med like tomme blikk. Noen vandrer opp og ned gangene, om og om igjen. Det er av og til litt underholdning, men utover det skjer det ofte lite. Men her er Judy og jeg – ute i sommerluften, hånd i hånd på stien mellom blokkene.
Judy er fortsatt sterk i kroppen og rask til beins. Vi trenger ikke jakker. Det er varmt, med en lett bris. Jeg får øye på noen markjordbær, plukker dem og legger dem i den åpne hånden hennes. Hun spiser dem én etter én. Det er underlig hvordan livet kan gå i sirkel.
En pioner som skapte muligheter for andre
For 35 år siden tok jeg St. Nicholas-brevkurset som Judy var med på å organisere. Norsk Montessoriforbund arbeidet den gangen utrettelig for å få Montessoriutdanning etablert i Norge. Judy var også den som ringte meg og fortalte om en jobb på Casa dei Bambini – en mulighet som siden førte til Montessoriutdanning gjennom TIES (The Institute of Educational Studies), som ble hentet inn i forbindelse med oppstarten av Oslo Montessoriskole. Judy og jeg gikk på TIES Montessoriutdanning sammen i pionertiårene. Etter hvert begynte jeg som lærer på Norges første Montessoriskole, og vi arbeidet side om side i samme klasserom i over ti år.
Vi går forbi en barnehage i nærheten av Hovseterhjemmet. Jeg stopper opp og sier:
«Judy, dette var en gang Hovseter Montessoribarnehage. Barna dine gikk her, tror jeg.»
Hun nikker og lager noen uforståelige lyder. Judy har afasi og demens. Hun forstår mye, men finner sjelden ordene hun vil si. I stedet kommer små, gjentagende lyder: «bbb … bb … bbb.»
Vi fortsetter å gå. Jeg tenker på de gangene hun tok med elevene til Hegdehaugens jernvarehandelen i Bogstadveien for å finne ut hvordan de selv kunne rense det store, skitne klasseromsteppet eller lage egne hoppetau. Judy var en lærer som ikke bare underviste – hun levde Montessori.
«Judy, du var en fantastisk lærer. Du har gitt et så godt grunnlag til så mange barn.» Hun stopper opp, ler – og neier med lett teatralsk verdighet.
Kampen for å starte Norges første Montessoriskole
Det visste Judy godt: å endre et paradigme er ikke umulig, men det er heller ikke lett. Judy og andre pionerer arbeidet iherdig for å etablere Montessori i Norge. De reiste til Sverige, annonserte lærerutdanninger og holdt møter med lærerkollegaer fra kommunale skoler. Mottakelsen var blandet.
I et Montessorinytt fra 1986 beskrives et slikt møte: noen ble provosert, andre mente de allerede hadde et like godt tilbud, og ingen av de tilstedeværende ønsket å jobbe videre med Montessoripedagogikken.
Likevel startet 11 barn på en Montessori-førsteklasse på Husebyskole. Etter ett år viste det seg vanskelig: mens barna i Montessori-klassen hadde tre timers sammenhengende arbeidssyklus, ringte bjellen for friminutt for alle andre klasser mange ganger om dagen. Det gikk ikke. En hel skole – helt Montessori – var det eneste som ville fungere.
Karin Tidemand (da Moxon), også en av pionerene som stod midt i dette, satte ord på det i et intervju:
«Montessori bygger på at mange elementer må være til stede samtidig – arbeidssyklusen, aldersblanding … Gjør du bare én ting som ligner, kan det være fint for elevene dine, men det er ikke Montessori.»
Judith Hansteen, Karin Tidemand og Merete Nergaard samlet kreftene for å finne finansiering og lokaler. De inviterte til orienteringsmøter i Oslo, men ble ofte møtt med skepsis. På et slikt møte spurte en av de fremmøtte «Hvor mange Nobelprisvinnere har gått på Montessori skole?»
Men, de ga seg ikke. I en utgave av Montessorinytt fra oktober 1989 sto det en liten annonse:
«De som er interessert i en privat Montessorigrunnskole i Oslo med oppstart høsten 1990, bes kontakte Judith Hansteen.»
Det er denne innsatsen – frivillig, visjonær og utholdende – som la grunnlaget for Montessoriskoler over hele Norge slik vi kjenner dem i dag. Navnene går igjen i de gulnede sidene i Montessorinytt fra den tiden: Anne Vike, Kjersti Haugen, Karin Tidemand – og Judith Hansteen.
Montessori møter Judy igjen – denne gangen i eldreomsorgen
Det var mannen hennes, Arne, som tok kontakt med meg. Han deltok på en av mine workshops om Montessori for Demens, Funksjonshemming og Aldring (MDDA). Da workshopen var over og deltakerne delte refleksjoner, satt Arne med blanke øyne og stilte spørsmålet så mange pårørende stiller:
«Hvorfor gjøres ikke dette på demensavdelinger over hele landet?»
Det er et viktig spørsmål. Mens vi venter på at institusjonene skal oppdage hvilken gave Montessori kan være i eldreomsorgen, ble Arne og jeg enige om at jeg i det minste kunne besøke Judy på Hovseterhjemmet noen timer i uken. Da jeg spurte hva som hadde vært hennes store interesser i livet, svarte han uten å nøle: «Familie og Montessori.» Etter en liten pause la han til: «… og Dolly Parton.»
Aktiviteter med mening og verdighet
En kald vinterdag sitter Judy og jeg i kafeteriaen i andre etasje og har teselskap. Jeg har tatt med duk, ekte porselen, te med sitron og honning, småkaker og frukt. Judy hjelper litt til med å dekke bordet. Jeg har også med engelske dikt. En egen verdighet senker seg over oss mens vi drikker te og blir beveget til latter og tårer av poesiens kraft. Noen dikt vekker alvor og ettertanke i ansiktet hennes som W.H. Auden’s Funeral Blues og andre får henne til å le høyt som denne:
When I am sad and weary
When I think all hope has gone
When I walk along High Holborn
I think of you with nothing on.— Celia Celia, Adrian Mitchell
Størst begeistring skaper musikkvideoer med Dolly Parton.
Andre ganger bruker vi Montessori-materiell. Det er rørende å se Judy arbeide med metallsjablongene igjen. Hun begynner spontant å tegne nøye, horisontale streker over en sirkel – og jeg kjenner et glimt av håp: skriveferdighetene er der ennå, dypt inne. De trenger bare tilgang til materialene, dag etter dag. Men hvem kan tilby det?
Arne ønsker at flere skal få oppleve slike aktiviteter, og han finansierer derfor både en workshop for ansatte ved Hovseterhjemmet og flere uker med Montessori-basert aktivisering på avdelingen. Det er herlig å se beboernes hender som tidligere lå stille, ivrig presse mandariner til fersk juice – og smilene over smaken av noe de har laget selv. En annen aktivitet er svært enkel: Etter frokost sitter fire–fem kvinner rundt bordet mens jeg tømmer en kurv med barnetøy utover. Med stor omsorg begynner de straks å brette små skjørt og trøyer – helt uten instruksjoner.
Et lite bibliotek opprettes med bildebøker og lettleste bøker tilpasset personer med demens – bøker som får beboerne til å snakke sammen.
En gave som venter på å bli tatt imot
Noen ansatte tar imot idéene med entusiasme og prøver aktivitetene selv. Men enkeltstående aktiviteter er ikke nok. For at Montessori skal gi full effekt i eldreomsorgen, kreves et systemisk miljø der hele kulturen er bygget rundt meningsfulle aktiviteter, valg, selvstendighet og verdighet.
Mye av det vi ser som funksjonstap ved demens, handler ikke bare om sykdommen i seg selv. Når mennesker ikke lenger får bruke ferdighetene sine, ta del i meningsfulle aktiviteter eller bli møtt med forventninger om deltagelse, svekkes også de friske ressursene som fortsatt finnes i hjernen og kroppen. Dette kalles overflødig funksjonstap – tap som oppstår fordi omgivelsene ikke støtter opp under det personen fremdeles kan mestre. Da kan sykdommen virke mer fremskreden enn den egentlig er. Montessori-tilnærmingen søker å bevare og styrke de evnene som fortsatt er til stede, ved å skape et miljø som inviterer til aktivitet, selvstendighet og mening. Det er dette gapet Montessori-tilnærmingen er skapt for å lukke. Montessori i eldreomsorgen er ikke dyrere eller mer komplisert enn det som allerede gjøres. Det krever ikke nytt utstyr eller større bemanning. Det krever kunnskap – om hvordan man tilrettelegger miljøet, møter mennesket der det er, og inviterer frem det som fortsatt er der. Dr. Maria Montessori kalte denne indre livskraften for «horme». Montessori-miljøer er evidensbaserte måter å bevare den på – enten man er fem eller åttifem år gammel.
De siste årene har vært travle. Som med-gründere av Montessori Care AS, har Elisabeth Rydland og jeg samlet kunnskap og erfaring i ressursboken Montessori Miljøbehandling: Mening, mestring og glede for personer med demens, utgitt av Cappelen Damm i 2025.
Jeg har også fullført den internasjonale AMI Montessori for Dementia, Disability and Ageing (MDDA) trenerutdanningen, og Norge er nå ett av få land i verden som kan tilby denne utdanningen med egen godkjent MDDA-trener. Montessori-tilnærmingen for eldre og personer med demens er i rask utvikling internasjonalt, og stadig flere land tar metoden i bruk fordi erfaringer og forskning viser at den kan styrke livskvalitet, deltagelse, selvstendighet og mening i hverdagen. Sertifiseringen er internasjonalt anerkjent og bygger på Montessori-prinsipper tilpasset arbeid med eldre, demens og funksjonsnedsettelser. Det arbeides også med å knytte studiepoeng til utdanningen, noe som vil styrke dens plass og relevans innen norsk helse- og omsorgsutdanning ytterligere.
Gjøreglede-stipendet: en arv som lever videre
Gamle Montessorinytt-hefter fra pionertiden – Judy «sparte på alt».
Elisabeth Rydland og jeg startet Montessori Care AS med en enkel overbevisning: at mennesker med demens ikke trenger å sitte passive og vente – de trenger noe å gjøre. Et av våre første store oppdrag var å utvikle Gjøreglede-boksen, en samling tilrettelagte aktiviteter for personer med demens, laget under covid-pandemien da isolasjonen på institusjonene var på sitt verste. Gjøreglede ble ikke bare et produktnavn – det ble en filosofi. Nå gir det ordet form til noe nytt: Gjøreglede-stipendet.
Det var lesingen av de gamle Montessorinytt-heftene, som Arne ga meg, som ga meg inspirasjonen. «Judy sparte på alt» sa han. Jeg leste om hvordan Judy iherdig hadde arbeidet for å rekruttere kvalifiserte Montessorilærere og bygge opp utdanningstilbudet i Norge – og jeg kjente meg igjen. For det er akkurat det jeg gjør nå: rekrutterer omsorgsarbeidere til utdanning i Montessori for demens. Stipendet kunne gjerne ha båret hennes navn. I mitt hjerte gjør det det. Den aller første AMI Montessori for Dementia, Disability and Ageing (MDDA) Workshop arrangeres i Oslo 19.-20 oktober 2026. Workshopen er åpen for alle som ønsker å lære mer om Montessori for eldre og personer med demens, og gir deltakerne mulighet til å gå videre inn i et internasjonalt godkjent AMI sertifiseringsprogram. (For mer info: montessori-care.com)
Gjennom Gjøreglede-stipendet ønsker vi å gjøre denne utdanningen tilgjengelig for flere som arbeider innen eldreomsorg og demensfeltet.
Judys familie stiller seg positive til stipendet og vil selv bidra.
Sirkelen sluttes
Det har vært en stor ære å få bruke Montessori sammen med Judy i hennes siste livsfase. Hun som en gang ringte en ung lærer og åpnet en dør, fikk selv oppleve at den samme pedagogikken holdt en dør åpen for henne – helt til slutt. Judith Hansteen gikk bort 24. februar 2026. Men arbeidet hun satte i gang, lever videre – i skoler, i barnehager, og nå i eldreomsorgen. Slik går livet i sirkel.
Ønsker du å bidra til Gjøreglede-stipendet?
Dette handler om mer enn kurs og utdanning. Det handler om å være med på et paradigmeskifte i demensomsorgen i Norge – en omsorg som setter menneskeverd, mening, mestring og livsglede i sentrum.
Gjennom stipendet får omsorgspersoner mulighet til å lære Montessori for eldreomsorgen og bringe denne tilnærmingen videre til Norges eldre. Slik kan vi sammen skape mer levende, verdige og menneskelige omsorgsmiljøer.
Vil du være med å støtte denne viktige bevegelsen? Alle bidrag mottas med stor takk.
Vipps til 53880 eller ta kontakt med Carolyn på Carolyn@montessori-care.com.